Ved dagens fokus på liberal økonomisk teori skulle man kanskje tro at svaret er ja. Det rasjonelle argumentet er at folk i utgangspunktet ikke ønsker å jobbe, men at det er den økonomiske gevinsten nødvendiggjør jobb. Derfor vil arbeidslysten reduseres når kostnadene for ikke å jobbe reduseres ved hjelp av en velferdsstat. Men komperative data mellom OECD-land har i lange tider vist at arbeidsviljen blant folk faktisk tenderer til å være størst i de landene som har størst offentlig sektor og størst omfordeling.
En artikkel av Knut Halvorsen i den nyeste utgaven av Tidsskrift for velferdsforskning, ser etter tegn på om arbeidsviljen i Norge endres over tid, da noen mener normer endrer seg saktere enn offentlige goder. “Arbeidsvilje”, eller “arbeidsinvolvering” som Halvorsen bruker, er bl.a. målt ved påstanden “Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene”, og er ment å ta opp i seg de kvalitetene ved arbeid som ikke kan måles i kroner og øre.
Ved å se på utviklingen fra 1989 til 2005, finner artikkelen ikke grunnlag for å konkludere at arbeidsviljen har blitt redusert. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at det ikke er signifikante forskjeller mellom før- og etterkrigsårskull. Men forskjellen i arbeidsviljen mellom de som har jobb og hjemmeværende/arbeidsløse har økt noe, slik at forskjellene har blitt signifikante i 2005.
Når det gjelder hjemmeværende, peker Halvorsen på at en seleksjonseffekt kan ha spilt inn. Med andre ord kan denne tilværelsen være ønsket og ha blitt mer sosialt akseptert. For de arbeidsløse, viser liknende forskning at det er de langtidsledige som især mister noe av arbeidsmotivasjonen. Det tyder på at f.eks. kvalifiseringsprogrammet, designet til å tidlig fange opp unge arbeidsledige, er viktig. Uansett er endringene oer tid minimale.
Kort oppsummert undermineres derfor ikke arbeidsviljen av velferdsstaten. Verdien av arbeid kan altså vanskelig måles i bare kroner og øre. Men resultatet er ingen sovepute. Halvorsen peker bl.a. på at arbeidslinja og det brede politiske fokuset på arbeid som en forutsetning for velferdsstatens bærekraft kan fungere som en “vaksine” mot lavere arbeidsvilje.
Selv om forskning som denne referert over tilsier noe annet, snakker mange i det private og offentlige rom om at latskapen brer seg utover det ganske land. Er dette en myte konstruert av liberalinspirerte kampanjer som NHOs velferdsfelle? Hva mener du?
