Rising Midnight Sun

Ferdig med Knausgårds Kamp

Rising Sun — Thu, 29 Dec 2011 21:44:05 +0000

Har endelig lest meg gjennom Knausgårds flere tusen sider lange Min Kamp. Ikke siden Jostein Gaarders Maya eller da Dan Browns Langdon-serie kom ut har jeg vært så interessert i en skjønnlitterær tekst. Hvorfor?

Jeg prøver å fortelle meg selv at Min Kamp er en drivende god roman om livet som beveger seg på kanten og ofte over i en filosofisk størrelse rett som det er. Samtidig kan jeg ikke komme bort i fra at romanen er tett knyttet til Knausgårds eget liv, og det er kanskje denne nysgjerrigheten og nærheten som gjør teksten ekstra intens. Kanskje det var derfor jeg i første omgang også begynte å lese – fordi jeg i mitt mørke indre følte at det ville være en litterær reality – en sjanger som jeg i utgangspunktet misliker og som jeg bruker lite tid på. Likevel kan jeg plutselig sitte og være fascinert av andres liv, som i Luksusfellen, som jeg noen ganger blir sittende å se på selv om lærdommen som kommer frem er helt uinteressant for meg som har studert økonomi. Det er det sosiale som er interessant, og de sosiale spenningene i Min Kamp driver det hele fremover. Mens en vanlig roman vil komme til en slutt, er Knausgårds forhold til sin far og sin familie noe underliggende som driver det hele fremover og som gjør at jeg gjerne skulle lest dobbelt så mange bind i den samme stilen. Det er nært, virkelig, fascinerende og til å kjenne seg igjen i.

Min Kamp er slutt. Den føyer seg inn i rekken av de få romaner som alle andre romaner jeg begynner på vil bli målt opp mot. Det vil nok ta en stund før jeg går løs på noe skjønnlitterært igjen.

Noe annet som har ligget meg nært i livet de siste åra, er Facebook. Hver gang jeg har kommet over en god bok, føles den endeløse og forutsigbare Facebook-streamen ekstra uviktig. Det får meg til å vurdere om tilmed de få minuttene jeg bruker på Facebook hver dag, er totalt bortkasta. Intetsigende statusoppdateringer har jeg også slutta med. Samtidig har Facebook blitt en del av det sosiale livet. Spesielt som utenlandsstudent er det en viktig kilde til kontakt med venner. Det var kanskje en feil å begynne å akseptere og sende ut friend requests til personer jeg ikke har møtt personlig, men ser at det ligger nye listefunksjoner i Facebook nå som kanskje muliggjør en skikkelig opprydding i feeden.

Undermineres arbeidsviljen av velferdsstaten?

Rising Sun — Mon, 19 Dec 2011 14:49:51 +0000

Ved dagens fokus på liberal økonomisk teori skulle man kanskje tro at svaret er ja. Det rasjonelle argumentet er at folk i utgangspunktet ikke ønsker å jobbe, men at det er den økonomiske gevinsten nødvendiggjør jobb. Derfor vil arbeidslysten reduseres når kostnadene for ikke å jobbe reduseres ved hjelp av en velferdsstat. Men komperative data mellom OECD-land har i lange tider vist at arbeidsviljen blant folk faktisk tenderer til å være størst i de landene som har størst offentlig sektor og størst omfordeling.

En artikkel av Knut Halvorsen i den nyeste utgaven av Tidsskrift for velferdsforskning, ser etter tegn på om arbeidsviljen i Norge endres over tid, da noen mener normer endrer seg saktere enn offentlige goder. “Arbeidsvilje”, eller “arbeidsinvolvering” som Halvorsen bruker, er bl.a. målt ved påstanden “Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene”, og er ment å ta opp i seg de kvalitetene ved arbeid som ikke kan måles i kroner og øre.

Ved å se på utviklingen fra 1989 til 2005, finner artikkelen ikke grunnlag for å konkludere at arbeidsviljen har blitt redusert. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at det ikke er signifikante forskjeller mellom før- og etterkrigsårskull. Men forskjellen i arbeidsviljen mellom de som har jobb og hjemmeværende/arbeidsløse har økt noe, slik at forskjellene har blitt signifikante i 2005.

Når det gjelder hjemmeværende, peker Halvorsen på at en seleksjonseffekt kan ha spilt inn. Med andre ord kan denne tilværelsen være ønsket og ha blitt mer sosialt akseptert. For de arbeidsløse, viser liknende forskning at det er de langtidsledige som især mister noe av arbeidsmotivasjonen. Det tyder på at f.eks. kvalifiseringsprogrammet, designet til å tidlig fange opp unge arbeidsledige, er viktig. Uansett er endringene oer tid minimale.

Kort oppsummert undermineres derfor ikke arbeidsviljen av velferdsstaten. Verdien av arbeid kan altså vanskelig måles i bare kroner og øre. Men resultatet er ingen sovepute. Halvorsen peker bl.a. på at arbeidslinja og det brede politiske fokuset på arbeid som en forutsetning for velferdsstatens bærekraft kan fungere som en “vaksine” mot lavere arbeidsvilje.

Selv om forskning som denne referert over tilsier noe annet, snakker mange i det private og offentlige rom om at latskapen brer seg utover det ganske land. Er dette en myte konstruert av liberalinspirerte kampanjer som NHOs velferdsfelle? Hva mener du?

Den gyldne middelvei: Richard Freeman om velferdsstaten

Rising Sun — Sun, 20 Nov 2011 10:37:47 +0000

Freeman, R. (1997). Are Norway`s Solidaristic and Welfare State Policies Viable in the Modern Global Economy? I J. E. Dølvik & A. H. Steen (Red.), Making solidarity work? The Norwegian labour market model in transition (s. 17-49). Oslo: Scandinavian University Press.

Harvard-professor Richard Freeman spør i denne artikkelen hvorfor den norske velferdsstaten har vist seg levedyktig, på tross av at andre europeiske velferdsstater på 80- og 90-tallet utviklet varig høy arbeidsledighet og budsjettunderskudd.

I den første delen av artikkelen beskriver Freeman hvordan den norske velferdsstaten skiller seg fra andre lands ved å vise til noen sentrale faktorer. I den andre delen fremmer og diskuterer han ulike hypoteser for å forklare den norske velferdsstatens suksess. Til slutt konkluderer han med at det er den “gylne middelvei” som best forklarer denne suksessen.

I den første delen ser Freeman spesielt på hvordan organiseringen av det norske arbeidslivet, økonomi og velferdspolitikk skiller seg fra andre velferdsstater.

I organiseringen av det norske arbeidslivet, peker Freeman på at Norge skiller seg ut ved å ha sentraliserte lønnsforhandlinger. Dette ble avskaffet i andre velferdsstater som Sverige og Australia på 80- og 90-tallet, mens Norge reintroduserte sentraliserte forhandlinger i 1987 etter noen få år med lokale forhandlinger. Sentraliserte lønnsforhandlinger tar utgangspunkt i frontfagsmodellen samt en solidaritetstankegang, slik at de konkurranseutsatte næringene først legger lista for forhandlingene og at et relativt høyere løft av lavtlønnsgrupper prioriteres. Dette systemet bidrar til at den norske lønnsstrukturen blir mer komprimert sammenlignet med andre land. Men Freeman understreker at den norske lønnsstrukturen ikke er ekstremt forskjellig. Det er kombinasjonen med lav arbeidsledighet og en høy sysselsetting blant befolkningen som gjør den spesiell.

Med hensyn til økonomi, konstaterer Freeman at Norge har en omfattende velferdsstat. Offentlige utgifter utgjør 55% av BNP (1994), men dette er på lik linje med flere europeiske land. Han presiserer at mye av dette er overføringer (utjevninger); offentlig konsum utgjør en femtedel av BNP. Norge skiller seg fra andre land ved at statsbudsjettet går i overskudd, ikke underskudd. Mens Norge i 1995 hadde et overskudd på 3,1 pst, gikk EU-land i snitt med et underskudd på 5,3. En annen måte å måle velferdsstatens aktivitet på, er andel ansatte i offentlig sektor. I 1993 var tretti pst. av de sysselsatte i denne sektoren, bare Danmark og Sverige hadde en høyere andel. Siden den private sektoren har mange av oppgavene som i Norge er tillagt offentlig sektor, er det vanskelig å direkte sammenligne disse tallene.

Freeman nevner oljeinntektene spesielt og berømmer Norge for fornuftig forvaltning av pengene. Erfaringer fra andre land med store naturressurser tilsier at dette ikke er noen selvfølge. “Hollandssyke” kunne resultert i høy kronekurs med konsekvenser for eksportindustrien, redusert arbeidsmoral og tilkarringsvirksomhet. I Norge var (og er) det en reell fare for at oljeinntektene vil bli brukt til å utvide velferdsstaten og/eller at tilkarringsvirksomhet ville underminert de sentrale lønnsforhandlingene. Oljen står i Norge for en tredjedel av eksporten, nok til å sørge for handelsbalanse. Oljen sørger for at Norge kan holde seg med en stor velferdsstat uten budsjettunderskudd, men Freeman understreker at landet kunne utvidet velferdsstaten ved å, i likhet med andre land, gå i underskudd.

Vekst er et viktig mål på hvorvidt et økonomisk system er bærekraftig. Økonomisk vekst må først og fremst til for å generere arbeid slik at arbeidsledigheten holdes på et lavt nivå. Norge har hatt en jevn økonomisk vekst og kom i 1993 på femteplass hva gjaldt BNP pr. innbygger. Uten oljen ville veksten i denne perioden vært 5-10 pst. mindre. Men Freeman påpeker igjen at god forvaltning av oljeformuen ikke er en selvfølgelighet. Til slutt nevnes det hvor imponerende den lave arbeidsledigheten og høye yrkesdeltakelsen er i et komperativt perspektiv. Blant annet er yrkesdeltakelsen blant utsatte grupper relativt høy i Norge.

Freeman konkluderer med at Norge har lykkes med en stor velferdsstat og en egalitær lønnspolitikk i en epoke hvor konkurransen har resultert i større ulikheter og høyere arbeidsledighet i andre velferdsstater. Hvorfor?

II.

Fire hypoteser fremmes som mulige forklaringer på Norges suksess: velferdsautarki; velferdsproduktivitet; “den gyldne middelvei” og “manna fra himmelen”.

Velferdsautarkitesen holder at et lands økonomi er mindre påvirket av den globale økonomien enn det noen økonomiske teorier skulle tilsi. Argumentet er at den globale økonomien vil skape press mot komprimerte lønnsstrukturer. Det ene aspektet er handel. Man skulle tro at konkurranse fra lavkostland vil legge press på lønninger i norsk industri. Men praksis viser at denne effekten er liten. 15 pst, eller omtrent 6 pst av norsk import kommer fra u-land. Hvis man regner tekstil- tre- og skipsindustri som særlig konkurranseutsatt, er det likevel bare 2,7 pst. av norske arbeidere som er ansatt i disse sektorene. Det andre aspektet er immigrasjon, altså at utenlandske arbeidere utkonkurerer nordmenn på arbeidsmarkedet. Men Freeman viser at innvandrerbefolkningen verken karakteriseres av høy sysselsetting eller er stor nok til å virke inn i økonomien i stor grad. Det tredje aspektet er at konkurranse kan føre til relativt dårligere lønnsoppgjør i eksportindustrien, som igjen vil utvide lønnsstrukturen. Men dette løses med frontfagsmodellen, hvor det er nettopp eksportindustriens behov som legger føringer for andre sektorers lønnsoppgjør. Det fjerde aspektet er at høy beskatning i Norge kan svekke konkurranseevnen vis-a-vis land med lav beskatning. Freeman tilbakeviser dette argumentet ved å vise til at det først og fremst er arbeidstakerne i Norge som beskattes, og at disse avgiftene går til sosiale forsikringsordninger som man uansett også må betale i andre land. Ekstrakostnader ved ansettelser i Norge er derfor ikke nevneverdig forskjellig fra for eksempel USA. Konklusjonen er at velferdsautarkitesen er korrekt: verdensøkonomien påvirker i liten grad Norges lønnsstruktur og velferdsregime.

Velferdsproduktivitetstesen holder at sentrale lønnsforhandlinger og en omfattende velferdsstat tilsammen øker et lands produktivitet, selv om noen mekanismer også skulle fære til redusert produktivitet. Freeman trekker frem at sentrale lønnsforhandlinger internaliserer inflasjonskostnadene som gjerne forekommer ved lokale- eller industrivise forhandlinger. Men bevisene er ikke entydige: mye kommer an på lederskapet i arbeidsliv og stat samt om hvorvidt aktører klarer å lære fra tidligere erfaringer. Det andre aspektet er arbeidsmarkedstiltak. Sammenlignet med Sverige, er Norges tiltak mindre omfattende. Dette mener Freeman kan være riktig, siden det i Sverige er bevist at man får relativt lite igjen for pengene. Norge har dermed lagt seg på et mer treffsikkert nivå, men tiltakene bidrar likevel bare i moderat grad til lav arbeidsledighet. Det tredje aspektet er synet på statskonsum som investering. Mange studier finner at et lands investering i utdanning øker produktiviteten: Norge er verdensledende på andelen av befolkningen som tar høyere utdanning. Freeman nevner også sikkerhetsnettet som en faktor som kan virke inn på entreprenørskap, med den begrunnelse at de som har noe å falle tilbake på i større grad tar risk. Men på dette punktet mener Freeman at progressiv beskatning visker ut denne effekten. Det etableres flere risikofylte bedrifter i USA enn Europa. Det fjerde aspektet har også sin bakgrunn i sentrale lønnsforhandlinger, men nå med referanse til hvordan sentrale lønnsforhandlinger sikrer lik lønn for likt arbeid. Med andre ord fører systemet til at det er små lønnsforskjeller mellom ulike bedrifter og at lønnsgulvet sørger for at ineffektive bedrifter ikke har livets rett. Freemans konklusjon til denne hypotesen er tosidig. Det ligger mekanismer inne i velferdsstaten som både taler for og i mot økt produktivitet.

“Den gyldne middelvei”-tesen holder at de ovennevnte faktorene som trolig bidrar til å øke produktiviteten i en velferdsstat, kan bidra til det motsatte dersom omfanget av velferdsstaten blir for stor. Med andre ord gjelder det å holde velferdsstaten på et nivå hvor kostnadene ikke overgår nytten. Basert på avtakende marginal nytte, blir det på hvert enkelt velferdsprogram en grense for hvor mye programmet bidrar til landets økonomi. Freeman mener det samme gjelder den egalitære lønnsstrukturen: samtidig som for mye likhet kan være skadelig for insentiver til å etablere eller jobbe, kan for mye ulikhet ha negative effekter på samfunnet. Freeman viser spesielt til USA, hvor en større andel av befolkningen er hjemløse, i fengsel og/eller fattige, noe som betyr store kostnader for samfunnet. De komperative studiene som ser på kost-nytteforholdet mellom velferdsstat og produktivitet, er gjerne inkonklusive. Dette mye fordi økonomer sliter med å skille mellom statens effekt på økonomien og økonomiens effekt på staten. Freeman konkluderer derfor vagt med at tesen i Norges tilfelle ser ut til å stemme, at Norge “may just have got it right”, men skynder seg å legge til at det kan være like mye flaks som kalde økonomiske beregner som ligger til grunn.

“Manna fra himmelen”-tesen holder at det er Norges vellykkete velferdsregime først og fremst kan begrunnes i oljeinntektene. Men i en sammenligning med de svenske velferdskuttene på 90-tallet, finner Freeman at selv om landet skulle hatt oljeinntekter på lik linje med Norge, ville Sverige likevel gått i underskudd dersom de ikke hadde kuttet i velferden. Freeman undersøker også det motsatte scanarioet: hvilke konsekvenser fraværet av olje hadde fått for den norske økonomien. Kort oppsummert ville Norge i 1995 gått med et budsjettunderskudd på 2 pst, godt innenfor EU-landenes snitt. Problemet til Norge ville oppstått ved lavkonjunktur, da staten ville hatt begrenset evne til å føre motkonjunkturpolitikk. En omfattende velferdsstat er avhengig av lav arbeidsledighet for å utøve sin funksjon. Freeman finner “Manna fra himmelen”-tesen ufullstendig. Oljeinntektene har hjulpet Norge, men det er hovedsakelig fordi de inngår i et allerede etablert godt økonomisk system.

Freeman konkluderer med at elementer fra flere av tesene over forklarer Norges suksess. Implisitt går det frem at “den gyldne middelvei”-hypotesen er sentral for å sikre hva han kaller en sunn og frisk velferdsstat. Men Freeman nevner også risikoelementer. Den norske velferdsstaten er avhengig av samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å opprettholde de sentrale lønnsforhandlingene, den er avhengig av en stat som moderniserer seg selv og den er avhengig av at man ikke gir etter press for bruk av mer oljepenger som kan velte middelveien.

Debattene om debattene

Rising Sun — Sat, 06 Aug 2011 19:00:37 +0000

Det er interessant hvor mange overordna debatter om nettopp debatter det legges opp til etter terrorangrepene. De fleste med det formål å skape et debattmiljø som hindrer at noe slikt skjer igjen. Underforstått må altså et godt svar på hvordan man eventuelt må endre debatten også peke på en årsakssammenheng mellom debattmiljø og terrorhandlingene.

Jeg har etter skumming av diverse innlegg bitt meg merke i følgende perspektiver og poenger (på ingen måte komplett):

Hvorvidt det er positivt at etablerte, seriøse partier spissformulerer seg i debatter om multikulturalisme. På den ene siden mener man at dette vil demme opp for rekrutteringen til mer ytterliggående organisasjoner. På den andre siden mener man at dette bidrar til å legitimere og i større grad allmengjøre ytterliggående holdninger.
Hvorvidt man skal endre fokus fra grupper til individer. På den ene siden kan debatter om grupper føre til at selvfølgeligheter, som menneskeverd og at alle er unike, nedtones. På den andre siden kan inndeling i grupper være nødvendig for informerte politiske debatter.
Hvorvidt nettaviser skal kreve at debattanter står frem med fullt navn. På den ene siden kan det føre til at debattanten tenker to ganger før den publiserer, og at et mer seriøst debattmiljø ikke frastøter seg de seriøse debattantene. På den andre siden kan det føre til at en del debattanter finner andre arenaer å boltre seg på hvor færre tar til motmæle mot ekstreme holdninger (subkulturer).

Sammenhengen mellom strukturell vold og kultur har ingen snakket om (?). Fokuset er på grusomme enkelthendelser. Dette er likevel et relevant tema når vi vet at sjansen for å bli utsatt for blind vold eller vold ved vinningskriminalitet er mindre her enn i f.eks. USA. Hvis tiltak for å hindre større katastrofer bidrar til et samfunn som generelt blir voldeligere, har vi tatt ett skritt frem og to tilbake. Ikke at det nødvendigvis er en motsetning.
De som har nevnt årssakssammenheng, har vist til sprikende faglige konklusjoner. Det virker altså som vi vet svært lite om når debatt og snakk vipper over til handling. Uten konklusjoner på dette blir det også fullstendig feil å skulle fordele skyld på ulike debattfora og debattanter for at terrorhandlingene ble utført (husk også at ved fordeling av skyld gir man implisitt gjerningsmannen mindre skyld).

Debattene om debattene dreier seg om viktige aspekter ved demokratiutøvelsen. Dette kan bli interessant. Vi må bare passe oss for at eventuelle endringer i demokratiutøvelsen ikke begrunnes med 22/7. Det kan fort bli paradoksalt.

Time to reflect – again

Rising Sun — Thu, 21 Jul 2011 21:44:10 +0000

I haven’t written anything here since September 2009. This blog previously worked as a place to write small critiques or thoughts on various matters so that I wouldn’t so easily forget them myself.

Since I stopped making these notes, I feel that when I read something seemingly important I won’t pause for reflection. At best, I write a few lines on Twitter or Facebook, but that obviously isn’t much of a reflection, at least not for my slow brain.

So it’s time to continue the writing. This could simply have been a notebook stuck in the bookshelf at home. But a public blog forces me to construct some kind of argument and dispose the text in a more or less logical way – that’s valuable exercise by itself since I’m not at uni anymore.

Just this post alone contains more text than what can be fitted into a social media update. What a liberation!

Social democracy is sometimes boring

Rising Sun — Sun, 27 Sep 2009 13:26:46 +0000

The Theory of Social Democracy by Thomas Meyer is so boring that I spent a whole week getting through it, skimming many parts. That doesn’t mean it’s not an important book. It’s boring because it tries to do too much, giving us a literature review on every topic dealt with instead of getting to the point.

The point is, however, that it is only the model of social democracy that can provide human rights in practice. Meyer distinguishes between negative and positive liberty (freedom).

Negative freedom, mostly affiliated with neo-liberalism, interprets liberty as freedom from state intervention. The state provides for security and sets some basic rules with an emphasis on property rights, but otherwise it stays away. People would then have freedom from intervention.

Positive freedom happens when the state intervenes to provide equality of opportunities. It redistributes (some) money from the rich to the poor in order to give everyone an opportunity to find jobs or go to schools without having to depend on their family fortunes. That’s human rights.

The [negative] interpretation of freedom produces a paradoxial outcome. To safeguard the negative liberty of all citizens, liberal theory restricts positive liberty to only some of them, the owners of property.

The argument is old, but still very relevant today. It shows that we need both negative and positive freedom for the state to be a human rights provider.

For social democracy to work, Meyer rightly emphasises that individuals have a duty to ‘try’ the market before they ask for help, and that they only should receive what is necessary to continue a dignified life. Provided that the market still pays the most, it is implicit that it is both in the state and the welfare receiver’s interest to get the latter a job as fast as possible. Meyer mentions that decommodification of workers will always be problematic, but offers no particular solution to this problem. This remains the problem/cost of social democracy and I’m afraid Meyer’s dealing with it becomes a bit utopian.

Meyer also argues that education from pre- to secondary school should be a public good based on equality, but that the school should foster independent thinking and self-directed learning. He notes that children in the Scandinavian countries cognitive skills do not depend on their parents income, an indicator that the pitfall of negative freedom has been largely eluded.

While I certainly agree with Meyer’s main argument that only negative and positive liberty can secure freedom for all citizens in practice, the discussion sometimes becomes utopian, failing to deal with some of the problems inherent in social democracy. Does decommodification of workers make people less productive? Does strong workers’ rights hinder employment? What incentives do the public school have to provide quality education when it’s not competing with any other school?

A serious review would also have to deal with these important issues, asking to which degree they are trade-offs or compatible with the social democratic model. But as mentioned, I don’t like books trying to do everything.

“De” kan begge verdener

Rising Sun — Fri, 25 Sep 2009 17:35:56 +0000

Godt foredrag av Fredrik Haren som argumenterer at Asia allerede har et overtak på den vestlige verden i kunnskap, siden “de” kan begge verdener. Den vestlige verden er for fokusert på seg selv, og vil miste konkurranseevne over tid om en ikke blir klar over hva som foregår i Asia.

Jeg er nok bare halvveis overbevist. Fareed Zakaria i the Post-American bringer fram det viktige poenget at en ingeniørtittel fra f.eks. Kina ikke er like avansert som en i f.eks. USA. Mens Haren tror at nyvinning kommer fra kvantitet, er nok sannheten at han må fokusere mer på kvaliteten av kunnskap i sin formel.

Hovedpoenget er forøvrig utvilsomt viktig: vi kan trenge mer fokus på Asia, spesielt hva som foregår i India og Kina. Disse er ekstremt viktige land allerede nå, både politisk og økonomisk, og vil ha mer innflytelse for hvert år som går. At vestlig media bør fokusere mer på disse landene er det ingen tvil om. Dette bør bli allmennkunnskap, ikke noe som er forbeholdt statsvitere.

En bør være bevisst på at Haren legger en realisme til grunn i foredraget sitt, som går ut i fra at relativt mer “kunnskap” i Asia er en trussel mot vestlige land. Det er ikke nødvendigvis tilfelle, siden mer handel og kunnskapsdeling mellom land vanligvis fører til en win-win situasjon. Det kan også være at Asia surfer på en “catch-up” bølge og at vekst og kunnskap vil komme nærmere men ikke nødvendigvis bli bedre enn vestlige land i overskuelig framtid.

(Takk for referanse)

Freedom revisited

Rising Sun — Fri, 18 Sep 2009 16:10:31 +0000

A good feminist (?) friend gave me The Handmaid’s Tale by Margaret Atwood a few weeks ago. I am, as she’s aware of, always sceptical to receiving books from others, especially my parents. But I’ve spent the last few days reading this one. I wonder if she’ll ever read the book she got from me.

While the plot is pretty straightforward, this is the kind of book that can be interpreted in thousand ways. For me, it is a book about different kinds of freedoms. Women in particular live under certain fears and constraints, including sexual violence, job discrimination and all kinds of equality issues.

The Handmaid’s tale is a story about an autocratic society evolving from a state coup that deals with these issues by forbidding women to work, take part in intellectual discussions, read or write. They are only there to bread, in a non-sexual way. The book more than hints that Christian extremists are behind the state coup. It is a society deprived of freedom for both men and women, but this has made it a society where women can be relatively safe.

Total safety has its price, because in order to be free in these extremists’ view, women get constrained as ever before. Ultimately, and this comes as no shock to anyone including the book’s characters, there has to be a balance between total liberty and total autocracy. Maybe no one can ever be totally free, but constraining people’s rights and liberties to the extreme will for sure deprive both men and women of their freedom.

I think the book would have been more exciting if this society came about as a result of democratic elections. Then people would be more confused about what went wrong. But there’s an elite class in the book, responsible for the state coup and the society they made. The elites of course, have their methods of evading the constraints.

The book, as even stated on the cover, has certain similarities to George Orwell’s 1984, that I read a few months ago. But while Orwellian societies are largely discredited, liberal feminism still fights an important struggle, and so I would say that Atwood’s book is still very valid today. it’s a book I, with my search terms, would probably never come across. And so I’m glad I received it.

Rike Høyrefolk gagner seg selv?

Rising Sun — Wed, 16 Sep 2009 16:38:07 +0000

Dagbladet har i en typisk artikkel sett på inntekt, formue og alder til våre stortingsrepresentanter, og funnet at Høyrefolk er både rikest og eldst.

Irrelevant og slett journalistikk, sier folk i kommentarfeltet. Ja kanskje, men rational choice teorier dominerer i USA og andre akademiske miljøer. Kort sagt, folk gjør hva som gagner dem selv, og forsvarer dette med ubetydelig snakk. Bare cause og effect betyr noe i rational choice. Paul Chaffeys skifte fra rødt til blått ville passet fint inn i en slik teori.

Selv er jeg som regel mot å se ting gjennom slike briller, men Dagbladet har et poeng. Så spørs det hvor mye inntekt og formue bestemmer partitilhørighet. Jeg tror ikke korrelasjonen er vedig sterk i et land hvor folk flest har det godt.

4 more years with a social-democratic Norway – 5 main reasons

Rising Sun — Tue, 15 Sep 2009 15:35:02 +0000

I’ve good reasons to be happy today. The four last years a social-democratic coalition (the “red-greens”) has governed Norway consisting of the Labour Party and the smaller Centre Party and the Social Left Party. Yesterday, the Norwegian people gave the government four new years.

As the graph illustrates, it’s been an exciting campaign and election. Two mandates less and the government would have been history.

Honestly, I was afraid the Red-Greens would lose. In a well functioning democracy where the press and the people usually are sceptical to power, only the fact that someone is in government makes people vote something else.

In the age of cognitive dissonance, I’m tempted to provide the following quasi-analysis for the 5 main reasons for this success.

The government responded calmly and intellectually to the global financial crisis by introducing a comprehensive package inserting oil funds into parts of the economy where the money would have the best effect (investing in construction work has 40 times the effect on value creation than lowering taxes). We now have one of the lowest unemployment rates in Europe. The main opposition parties called for lower taxes, as they always do. The financial crisis has not ended, and many voters find it absurd to fight the crisis by going more neoliberal, the very source of that crisis.
The opposition parties were divided on important issues such as the environment and immigration policies. More importantly, they did not offer the voters a clear coalition alternative, but were rather engaged in condemning each other. One party, the Liberal Party, even guaranteed not to go into coalition with the Progressive Party. Some kind of minority government unable to take action could have been the result if the opposition had won.
Most voters see Norwegian politics as highly polarised, and the parties’ rhetoric helps reinforcing this view. The liberal/conservative opposition talks about tax cuts, and some of them ignore the global climatic changes or want to prevent homosexuals from marrying in addition to making life tougher for immigrants. Such views are not popular among young people, but more than that, I think such opinions go against the identity of Norway as a global Good Samaritan (note, an identity doesn’t have to be true!).
PM Jens Stoltenberg (Labour Party) has matured. He’s become a real statesman. He’s knowledgeable, pragmatic in search of good solutions. He seems like someone who knows what he’s talking about and was (to my knowledge) not caught in any factual errors or likewise during the campaign. Most importantly, he knows when to say “I don’t know” or “we have to wait until the investigative inquiry is done” when other party leaders offer the voters a yes or no (see my comment here). People appreciate that the PM doesn’t act like an omnipresent God, but has faults and problems like the rest of us.
The Labour Party’s excellent campaign. Besides being present in all kinds of social media, they knocked on 250.000 doors and gave out around half a million red roses. Most importantly, they rhetorically made their main opponent the ‘sofa’, knowing from surveys that home-dwellers on election day mostly support the Labour Party. Jens has for years in his speeches compared party politics to lovers: no one’s perfect, but you have to vote on the party that fits you best.

That said, the election was a close race. Next time will be a tough one.

(In the interest of full disclosure and if it isn’t obvious yet, I’m a Labour Party supporter.)